Dag 5 - Junau

Som i Ketchikan ankommer vi klokken 07.00. Kjekt å være på ferie slik at man kan sove lenge. Vi hadde heller ikke her meldt oss på en arrangert tur, men tok en buss opp til Mendenhal isbreen. Det er en flott isbre som har trukket seg fryktelig langt tilbake i de senere år. Kundesenteret stod når det ble bygget for 10-15 år siden nesten inntil breen, men nå så det ut til at det er omtrent 1 km bort. Vi brukte en del tid på å vandre rundt vannet som er dannet fremfor breen og tok en god del bilder. Det var en god del is flytende i vannet, så det kan vel nesten sies at det var første isfjellene vi har sett på turen. Den andre halvdelen av turen endte jo selvfølgelig opp med å skulle bevise at nordmenn er gale, så han endte opp med å bade i brevannet. Det var mange andre turister som så veldig overrasket ut, og minst like mange som tok bilder.

Junau er den desidert korteste dagen i land, men vi hadde tid til å ta en tur på en sti som gikk oppover i fjellet ved siden av breen. Noe vi lærte av bitter erfaring er at skiltingen her ikke sier hvor lang en rute er, men hvor langt man må gå før man kommer til neste ruten. Stien vi startet på var skiltet til å være 3/4 mile, og den ledet over i en som var 1.5 miles. Dette skulle være en rundtur som endte tilbake der vi startet, men ved et skille underveis hadde vi klart å gå feil. Når vi hadde gått i lengre tid en det var igjen til siste bussen vi burde ta gikk tilbake, og vi fortsatt var på vei oppover begynte vi å bli litt stresset. Det ble lettere løping nedover igjen for å finne riktig vei tilbake. Vi så en turgruppe på en sti og gikk rett gjennom skogen for å spørre om raskeste veien tilbake. Turguiden deres, uten betenkning, forklarer gruppen sin at de nå er vitner til det fantastisk varierte dyrelivet i Alaska. Vi ender opp med å ikke rekke bussen vi burde tatt, men rekker den siste mulig bussen å ta. Bussjåføren har selvfølgelig all tid i verden og drar først 15 minutter etter rute fra breen. Det ble mildt sagt en litt stressende retur. Vi kommer tilbake til skipet 10 min etter siste fristen for retur og kommer oss akkurat ombord før de fjerner landgangen. Nå er det sikkert noen av dere som tenker at de ville ventet siden de vet hvem som har gått i land og ikke er tilbake, men det er bare ved arrangerte turer de venter. Er man ikke del av en arrangert tur så er det ens eget ansvar å ta igjen slipet hvis man er for sen.

På ettermiddagen skulle vi dratt innover en fjord kalt Tracy Arm til en isbre i bunnen, men det var for mye is i vannet så vi dro inn en parallell fjord kalt Endicott Arm inn til Dawes Glacier. Etterhvert som vi dro lengre innover i fjorden ble det mer og mer is i vannet og mot slutten begynte folk å bli litt nervøse. Det var relativt mye is i vannet og på et tidspunkt ble front motorene brukt til å dytte unna is. Underveis innover hadde vi en engelsk dame som snakket over høytaleranlegget om isfjell og Titanic og hvor farlig det ville være å treffe et isfjell. Når vi tilslutt stoppet i bunnen av fjorden ble en gummibåt satt på vannet og det var store spekulasjoner blant passasjerene hva den skulle. Senere på kvelden ble det klart at gummibåten var sendt ut for å hente is fra et isfjell til drinker i baren. Ikke hver dag man får drinker med så gammel is.

På slutten av kvelden gikk jeg for å se showet til Second City, en sketch/improv gruppe fra Chicago. Hadde ikke store forventninger men det gikk ikke lange tiden før jeg lo så mye at jeg nesten fikk krampe i magen. Det var nesten verdt hele turen bare for det ene showet.