Dag 9 og 10 - Hjemreisen

Da var dagen for hjemreisen kommet og med en vemodig følelse var det på tide å forlate skipet. Selv om vi var på vei hjemover var ikke eventyret slutt. Vi leide en bil når vi var kommet i land med plan om å kjøre til Mount Rainer før vi dro til flyplassen. Vi plottet inn ønsket destinasjon i GPS'en og så estimert ankomsttid var omtrent samtidig som vi burde være på flyplassen. Ikke en bra start på bilturen, men vi bestemte oss for å nyte den tiden vi hadde og plottet inn noe som var nærmere. Da vi nesten var fremme ved alternativ 2 innså vi at klokken på GPS'en måtte være feil. Vi ville fortsatt ikke rekke å nå helt til ønsket sted på Mount Rainer, men vi kunne fortsette et stykke til. Etter å ha spurt noen lokale om anbefalt sted dro vi til Crystal Mountain ski resort. Trekket var stengt og det var ikke snø helt ned, men vi fikk strukket litt på beina og sett flott natur istedenfor å bare sitte på flyplassen en hel dag.

Selve flyturen hjemover var som forventet lang som et ondt år. Hvorfor klarer ikke et interkontinentalt fly å være utstyrt med ventilasjon over setene? Er det meningen at vi skal kokes? Jeg klarer selvfølgelig ikke å sover på flyet. Det er helt umulig å finne en posisjon som er behagelig når man er så høy at hodet knekkes bakover hvis man skal støtte det til setet. I København hadde de en skikkelig intens sikkerhetssjekk når vi kom av flyet. Jeg håper virkelig ikke det er standard, for det var grunn nok til å ikke fly via København.

Hjem kom jeg da tilslutt og krøp til sengs etter 28 timer dag for meg, 2 dager for de som har holdt seg på denne siden av dammen.

Dag 8 - Nok en sjødag

Da har vi kommet til siste dagen til sjøs og det er som den første en rolig dag. En passende dag å nevne at jeg brukte litt tid og penger i kasinoet ombord på båten i løpet av turen. Når man ikke har annet å gjøre er det kjekt å bare kvitte seg med penger. Ihvertfall når man spiller med en dealer som ønsker å gjøre det til en minneverdig stund. Når han ikke hjalp spillere som ikke visste hva de drev med kom han med en morsomhet eller to. Kapteinen på skipet var svensk og dealeren syntes det var veldig morsomt å referere til meg som svensk etter at jeg kom til å nevnet at svensker var de vi fortalte vitser om. I motsetning til enkelte andre så visste jeg på forhånd at jeg ikke kom til å ha mer penger når jeg gav meg enn når jeg startet, så jeg tror jeg var den som hadde det mest moro av de som spillte.

Middag denne gang var på Teppanyaki room, en japansk resturant hvor kokkene stod rett foran oss og laget show av matlagingen. Triksing med redskaper og mat, og på et tidspunkt fikk jeg en bit av en eggrull kastet inn i munnen. En minneverdig middag og alle som har muligheten anbefales å prøve en Teppanyaki restaurant.

Dag 7 - Prince Rupert

Da var dagen kommet for å forlate Alaska og ta turen innom Canada. Vi ankom Prince Rupert sent på dagen for en gang skyld og trengte ikke å stå opp så tidlig som tidligere. For min del ble starten av dagen brukt til noe så spennende som lesing i boken jeg holdt på med. (For de som er interessert; Bok 3 i The First Law serien: Last Argument of Kings av Joe Abercrombie. En serie som jeg sterkt anbefaler.) Var også et show med Murray før ankomst.

I Prince Rupert hadde vi heller ikke noe plan om hva vi skulle gjøre, men hadde tenkt å se hva som fantes og kjøpe noe billigere i land enn ombord på skipet som tidligere. Det var ikke så lett, det var bare skipet vi var på som la til kai i Prince Rupert så det var ikke store turistnæringen å skryte av. Vi endte derfor opp med nok en kanotur i regi av NCL denne gangen. Denne gangen var det endel flere folk med. Vi padlet i det som må ha vært ett av de fineste stedene på turen. Det var ingen lyd fra noe annet enn oss selv, og vannet var helt stille. Som alle andre steder på turen regnet det her også, men det gjorde bare turen enda mer spesiell. Det ble ganske så vått etterhvert og vi fikk ikke bagger for å holde utstyr tørt denne gangen, så jeg var litt nervøs for kameratet mitt, men det overlevde heldigvis. Jeg var mye mer imponert over hvordan kajakkingen var organisert i Ketchikan og startet turen her med å tenke at jeg aldri hadde blitt med på flere turer hvis dette hadde vært den første. Heldigvis varmet jeg mer for turen etterhvert og endte tilslutt opp med å kose meg. På returen fikk vi prøvd oss på å heise opp krabbeteiner fra kajakk men det var desverre ikke noe i noen av dem.

Som siste havn på turen før endelig ankomst i Seattle igjen klarte vi faktisk å være tilbake i god tid før skipet dro denne gangen. Selvfølgelig var vi tidlige for å rekke å få med oss showet til Team Rootberry som har vunnet flere verdensmesterskap i sjonglering. Det er ikke en lett ting å sjonglere på et underlag som beveger meg kan jeg tenke meg og de gjorde en god jobb, men jeg syntes de var mer komikere enn sjonglører. Kanskje jeg er litt for kresen og har sett for mye sjonglering, men jeg forventer litt fra noen som skal være verdensmestere.

Som en avslutning på kvelden var det laget istand en gigantisk sjokoladebuffet. De hadde ikke noe som var bare sjokolade, men de hadde det meste annet du kan tenke deg dekket i sjokolade. Dette var første gangen på hele turen køen for å komme til mat var nevneverdig. Det stod kø langt ut av kaféen og flere snudde fordi de ikke orket å stå i kø.

Til informasjon

Til de som lurer på hvorfor jeg ikke har med så mye bilder, så er det fordi det er svinaktig dyrt å bruke internett her på båten. Det koster meg nesten 5 kr minuttet jeg er koblet til og linjen er ikke den raskeste jeg har vært borti. Jeg har brukt over 200 kr så langt bare på det lille dere har fått, og da har tekstene vært skrevet ferdig før jeg har koblet til nettet.

Dag 6 - Skagway

Nordligste punktet på turen, men forsatt sydligere enn hjemme. Tradisjonen tro startet dagen i land nok en gang klokken 07.00. Dette er lengste dagen i land på turen, men hvis noen husker korteste dagen så har dere kanskje en mistanke om hvordan denne dagen kommer til å ende.

Vi startet dagen med sightseeing, shopping og en tur opp i fjellet. Jeg fant faktisk en Alaska-Hawaii-skjorte, så det er ihvertfall en som gleder seg til jeg kommer hjem nå. Et lite stykke opp i fjellet like ved Skagway ligger Lower Dewey Lake. Det tok vi en runde rundt. Min reisekamerat gikk og håpet at vi skulle treffe på en bjørn og jeg håpet at vi ikke skulle gjøre det alene ute i skogen. Heldigvis vant jeg.

Denne gangen hadde vi meldt oss på en organisert tur. Vi returnerte til skipet for å ta toget oppover i dalen mot White Pass for å sykle langs veien på andre siden av dalen ned igjen. Skagway er et lite sted med ca 900 innbyggere og med 4 cruiseskip i havn stiger antallet i byen til nesten 10.000. Med så mange folk i byen samtidig var det bare 16 stk som hadde meldt seg på sykkelturen. Selve togturen var flott med utsikt utover dalen og tilbake til linjen vi kjørte på langt ned i det fjerne. Vognene var gamle vestern vogner med mulighet for å stå ute å ta bilder, og på vei oppover ble den muligheten flittig benyttet. Særlig populert var det når vi kjørte forbi en bjørn som stod like ved jernbanelinjen. Like etter bjørnen stoppet toget. Det hadde vært et steinras på linjen en gang mellom vårt tog og toget før. En av steinene var visst høyere enn en togvogn, så vi var heldig at vi ikke var der når det raste. Toget måtte derfor snu og kjøre tilbake til Skagway. Returen tok enda lengre tid enn turen oppover hadde gjort. Først et stykke ryggende, så skifting av lokomotiv til fronten og tilslutt ventende på turgåere vi hadde sluppet av på veien oppover som måtte avbryte sin tur for å rekke tilbake. Når vi tilslutt var tilbake i Skagway var det 5 minutter igjen til vi skulle være tilbake til skipet, og ingen bil for å frakte oss. Enkelte av de andre var litt stresset, men vi hadde jo vært med på det før.

Her skal NCL ha litt ære. Turen kostet 200 dollar for tog og sykkeltur, og vi hadde et håp om å få tilbake en del av det beløpet siden vi ikke fikk gjennomført hele turen. Når vi kom tilbake til lugaren lå det en lapp på ene sengen som sa at hele beløpet var refundert. Mer å bruke på utflukt i Prince Rupert.

Dag 5 - Junau

Som i Ketchikan ankommer vi klokken 07.00. Kjekt å være på ferie slik at man kan sove lenge. Vi hadde heller ikke her meldt oss på en arrangert tur, men tok en buss opp til Mendenhal isbreen. Det er en flott isbre som har trukket seg fryktelig langt tilbake i de senere år. Kundesenteret stod når det ble bygget for 10-15 år siden nesten inntil breen, men nå så det ut til at det er omtrent 1 km bort. Vi brukte en del tid på å vandre rundt vannet som er dannet fremfor breen og tok en god del bilder. Det var en god del is flytende i vannet, så det kan vel nesten sies at det var første isfjellene vi har sett på turen. Den andre halvdelen av turen endte jo selvfølgelig opp med å skulle bevise at nordmenn er gale, så han endte opp med å bade i brevannet. Det var mange andre turister som så veldig overrasket ut, og minst like mange som tok bilder.

Junau er den desidert korteste dagen i land, men vi hadde tid til å ta en tur på en sti som gikk oppover i fjellet ved siden av breen. Noe vi lærte av bitter erfaring er at skiltingen her ikke sier hvor lang en rute er, men hvor langt man må gå før man kommer til neste ruten. Stien vi startet på var skiltet til å være 3/4 mile, og den ledet over i en som var 1.5 miles. Dette skulle være en rundtur som endte tilbake der vi startet, men ved et skille underveis hadde vi klart å gå feil. Når vi hadde gått i lengre tid en det var igjen til siste bussen vi burde ta gikk tilbake, og vi fortsatt var på vei oppover begynte vi å bli litt stresset. Det ble lettere løping nedover igjen for å finne riktig vei tilbake. Vi så en turgruppe på en sti og gikk rett gjennom skogen for å spørre om raskeste veien tilbake. Turguiden deres, uten betenkning, forklarer gruppen sin at de nå er vitner til det fantastisk varierte dyrelivet i Alaska. Vi ender opp med å ikke rekke bussen vi burde tatt, men rekker den siste mulig bussen å ta. Bussjåføren har selvfølgelig all tid i verden og drar først 15 minutter etter rute fra breen. Det ble mildt sagt en litt stressende retur. Vi kommer tilbake til skipet 10 min etter siste fristen for retur og kommer oss akkurat ombord før de fjerner landgangen. Nå er det sikkert noen av dere som tenker at de ville ventet siden de vet hvem som har gått i land og ikke er tilbake, men det er bare ved arrangerte turer de venter. Er man ikke del av en arrangert tur så er det ens eget ansvar å ta igjen slipet hvis man er for sen.

På ettermiddagen skulle vi dratt innover en fjord kalt Tracy Arm til en isbre i bunnen, men det var for mye is i vannet så vi dro inn en parallell fjord kalt Endicott Arm inn til Dawes Glacier. Etterhvert som vi dro lengre innover i fjorden ble det mer og mer is i vannet og mot slutten begynte folk å bli litt nervøse. Det var relativt mye is i vannet og på et tidspunkt ble front motorene brukt til å dytte unna is. Underveis innover hadde vi en engelsk dame som snakket over høytaleranlegget om isfjell og Titanic og hvor farlig det ville være å treffe et isfjell. Når vi tilslutt stoppet i bunnen av fjorden ble en gummibåt satt på vannet og det var store spekulasjoner blant passasjerene hva den skulle. Senere på kvelden ble det klart at gummibåten var sendt ut for å hente is fra et isfjell til drinker i baren. Ikke hver dag man får drinker med så gammel is.

På slutten av kvelden gikk jeg for å se showet til Second City, en sketch/improv gruppe fra Chicago. Hadde ikke store forventninger men det gikk ikke lange tiden før jeg lo så mye at jeg nesten fikk krampe i magen. Det var nesten verdt hele turen bare for det ene showet.

Dag 4 - Ketchikan

Første havnen i Alaska, og vi ankommer 07.00. Været er ikke helt på vår side lengre, så det første som blir gjort er å kjøpe skikkelig vanntett tøy. Vi har ikke meldt oss på noen arrangerte turer gjennom skipet for dagen, så vi forhører oss med folk som har satt opp boder på kaien. Vi får meldt oss på en havkajakktur med noen minutters margin og forflytter oss raskt over til bilen som står og venter på oss.

Vel fremme hos arrangøren får vi låne skikkelig vanntette jakker og redningsvester. Vi blir så fraktet i båt ut til en annen båt som ligger forankret i en bukt et godt stykke utenfor byen. Jeg har aldri vært i kajakk før og var en smule skeptisk til hvordan det skulle gå hvis den veltet. Mindre skeptisk ble jeg ikke når jeg skjønte at vi måtte klatre i kajakken fra båten og ikke fra en brygge. Selvfølgelig var det ikke noe som helst problem. Kajakken var stødig som et fjell og selve klatreoperasjonen var ikke noe man trengte å være ingeniør for.

Vi hadde en 2 timers kajakktur hvor vi ble fortalt om området og dyrelivet der. Vi så en kongeørn og på veien tilbake så vi en sjøløve, men utenom det var det ikke store greiene. Turen gikk til et sted som heter Orca's Cove, så jeg hadde et håp om å få sett spekkhoggere, men det er alt for tidlig i sesongen til det. Da vi returnerte til båten vi satt ut fra var det dekket opp en liten lunsj til oss med en lokal røkelaks som var fantastisk god. De solgte den selvfølgelig og et par bokser er med tilbake til Norge.

Siste delen av tiden i land ble brukt til sightseeing i byen. Ketchikan har ved en anledning blitt referert til som "horizontally challenged" og det skjønte vi fort hvorfor. over alt gikk det trapper opp til bygninger oppover i skråningen og trappene hadde flere steder skilt med egne gatenavn. Gamlebyen lå langs en elv og alle bygningene var nå butikker eller en eller annen form for turistattraksjon. De hadde et vin- og spritutsalg som solgte en lokal vin med en så flott flaske at selv en som ikke liker vin hadde et sterkt behov for å ta den med seg. Det er ikke lov til å ta med seg alkohol tilbake ombord, så butikken leverte kjøp til skipet. Det sies at vi får utlevert kjøp siste dagen, så jeg venter spent på om den dukker opp.

Helt fremme på øverste dekk er det plassert et boblebad, og der satt jeg når vi la fra kai. Det var en fantastisk opplevelse å sitte ute i kaldt og vått vær, i ett varmt og godt boblebad og se på omgivelsene. Jeg endte opp med å tilbringe 2 timer i boblebadet og så ut som en rosin når jeg tilslutt kom meg utav.

På kvelden var det show med en komiker/magiker som heter Murray. Han fungerte ikke så godt som ren magiker, men når han begynte å blande komedie inn i showet ble det veldig mye bedre.